onsdag 16. september 2015

One in a million

Hvert år besøker ca én million mennesker Cliffs of Moher, og på søndag var jeg en av de heldige. 

Lukk øynene og se for deg at hele verden bare forsvinner ned i havet en halvmeter foran føttene dine, og etterlater seg fantastiske kreasjoner i stein. Dette strekker seg 8 km i lengden, og er på det høyeste over 200 meter høyt. Bak deg er et gårds-landskap med jorder, dyr og inngjerdinger, og en liten middelaldersk borg. Du kjenner sjølufta omgir deg, og vinden rykker tak i deg akkurat nok til at du fortsatt klarer å stå støtt, men fortsatt har en liten følelse av nervøsitet for å falle. Du lukter en god blanding av vått gress og saltvann, og kjenner en herlig følelse av konstant kiling i magen. Du hører måkeskrik som blander seg med vinden og gjør det vanskelig å bestemme hvor lydene kommer fra, og du er helt alene i hele verden.

...helt til en annen turist prikker deg på ryggen og vifter med et kamera eller en telefon.

Det er det nærmeste jeg kan komme å gi dere et bilde av hvordan det er å være på Cliffs of Moher. Ingen bilder i verden kan beskrive følelsen av å stå en halvmeter fra kanten og bare være...bare se, høre, lukte, og kjenne at du bare er der.
 

 



 


 

Som dere ser, var ikke værgudene helt på vår side denne dagen, men opplevelsen ble ikke noe mindre bra av den grunn. Vi er iallfall kjempefornøyde!
PS. Ønsker dere idylliske bilder, finnes de på google...dette er de rå bildene av ekte naturkrefter(og et par tullinger med dårlige selfie-skills).



Beklageligvis, er det ikke sånn at alle de en million menneskene som kommer til klippene, kommer hjem igjen... Både stygge fall og selvmordshopping er dessverre en kjent sak til tross for god skilting. Og etter å ha brukt en drøy time til å se hvor mye folk risikerer for noen bilder, er det ikke vanskelig å forstå at det kan skje noen uhell. Hjertet har ennå ikke forlatt halsen min...

Alt i alt hadde vi en helt fantastisk(og litt våt) dag på Cliffs of Moher! 

Her er en link til nettsiden som noen ble nysgjerrige: http://www.cliffsofmoher.ie/




Ellers har den siste uka vært preget av jobb, mye sykdom og alt for mange timer i senga. 

Heldigvis var jeg frisk igjen til helga, og fikk med meg konsert med selveste Matoma på fredagskvelden. I tillegg fikk vi tatt en tur til matfestivalen i Midleton på lørdagen(noe som egentlig vil si at vi fikk løpt gjennom festival-gata den siste halvtimen før det stengte fordi vi gikk feil...to ganger. )

Alt tatt i betraktning; en helt topp helg avsluttet med en helt topp tur! 


- Sandra




søndag 6. september 2015

Eventyret har startet

Da er snart den første uka omme, og vi har kommet oss godt inn i både transportmidler, butikker og jobbhverdagen.

Som tidligere nevnt, skal jeg jobbe i en barnehage med SFO-ordning mens jeg er her. Barnehagen ligger helt på toppen av byen, og krever et kvarters fjellklatring å komme seg til hver dag...så jeg regner igrunn med at jeg får en ordentlig bra rumpe med meg hjem igjen.

Etter intervjuet på tirsdag, som forøvrig gikk kjempefint, ble vi satt rett inn i jobbsituasjonen, og begynte første dagen med å jobbe overtid. Overtid her betyr forresten mer enn 6 timer(inkl 30 mins lunsjpause, og minst én te-pause). 

Barnehagen har en filosofi som har som hovedmål å ha flest mulig glade og fornøyde barn. Barna får et bredt utvalg aktiviteter, og får stort sett gjøre akkurat som de selv vil. Det bør vel også nevnes at barna kun er i barnehagen et begrenset antall timer om dagen. Barn i toårs-alderen er der i to timer(12-14), barn fra 3 til 4 er der i tre og en halv time(8-11.30), og fra kl 14 til kl 18 er det SFO-ordning for skolebarn fra 4 til 12 år.(Ja, de begynner på skolen når de er 4 år, men begynner ikke i førsteklasse før de fyller 6).

Mitt aller første inntrykk av barnehagen var at den virket ganske lik den norske barnehagen, men i noe mindre skala. Der tok jeg feil.

Noe er selvfølgelig ganske likt, barna leker med biler, klosser og modell-leire her og, men det er stort sett det som er likt. Lunsjen har en bestemt tid, og en bestemt plass, men om barna ikke vil sitte ved bordet, er ikke det noe stort problem. De går til og fra søppelbøtta gjennom hele måltidet, og om de vil bytte plasser underveis i måltidet, så gjør de det. Dersom et barn er veldig inn i leken sin når det nærmer seg lunsjtid, og de blir veldig lei seg hvis de må avslutte leken, velger ofte de voksne heller å la barnet ta med seg leken til lunsjbordet, enn å gjøre barnet "upset"(sliter mer og mer med norske ord). Dette hadde ikke skjedd i Norge.

Denne delen med å unngå å røre ved barnets negative følelser sitter sterkt i barnehagen. Jeg er av den strenge typen, som stort sett skal ha det sånn som jeg vil ha det, og derfor har det jo selvfølgelig skjedd et par ganger at jeg har satt på plass barn som går fysisk til verks på meg når de får et nei. Da har jo ofte barn den refleksen at de setter i et hyl og håper noen med litt sympati kommer løpende...og det gjør de hver gang. Da barna er i barnehagen i så korte perioder, tar ikke barnehagen seg av oppdragelsen i større grad en nødvendig, og vil heller beholde barnets humør enn å ta opp "fighten".

Glade barn, det får de. Barna er stort sett alltid fornøyde, smiler stort sett alltid fra de kommer til de drar igjen, og slik jeg ser det, tror jeg barnehagen er mer ett fristed for barna her, enn det er i Norge. Lederen for barnehagegruppa fortalte meg på fredag at de ønsker at barna skal få føle seg som barn i størst mulig grad, og ikke trenge å styres av klokka og et reglement allerede som to-åringer, og det er jo etter min mening en veldig fin tanke. Det er også fint å se hvordan barna reagerer når de får boltre seg som de vil, men jeg kan vel innrømme at jeg sitter med en liten bekymring rundt hvordan de er forberedt på å faktisk få noen "nei" i løpet av livet.

På SFO er ordningen noe annerledes. De voksne sier nesten ikke "nei" her heller, men det er samtidig mye klarere grenser. Barna får teste grensene sine, og gjøre ting de kanskje egentlig synes er bittelitt skummelt. Det er lagt til rette for at barna skal kunne klatre i høye stillaser, og sliter de med å komme ned, blir de aldri løftet, de blir veiledet slik at de neste gang klarer det selv. Akkurat det, tror jeg er noe norske barnehager kan bli enda bedre på, slik at vi får litt mer robuste barn.

Det er også arrangert en fellesaktivitet hver eneste dag. Denne uka har barna vært så gira på "Catch the flag" at det har blitt den samme leken hver dag. Det er lett å se at de barna som har mye tid på SFO er ekstremt gode til å samarbeide, rett og slett fordi de har lært at de må samarbeide for å vinne leken. Det bør også nevnes at de aller fleste av barna er svært veloppdragne...og de har gått i barnehagen som små og.

Mens SFO i Norge er plassert slik at barna fint kan gå fra skolebygningen til SFO-bygget(noen ganger i samme bygningen), er det større avstander her. Fra en skole som ligger like ved barnehagen, kan barna hentes av de ansatte på SFO-ordningen, men fra de andre skolene, må foreldrene dra fra jobben sin for å hente barna på skolen, kjøre dem til barnehagen, og dra tilbake på jobb. En god del av barna har også egen "au pair", eller "child keeper" som følger og tar hånd om barna de timene de ikke er på skolen eller SFO. 

Til slutt  må bare få si at jeg er dødsimponert over "after school-arrangement", og alle de engasjerte menneskene som jobber der. Alle barna jeg har snakket med, sier de aldri vil bli for gamle til å komme tilbake dit, fordi de liker seg så godt. Og det inntrykket jeg har fått, har vært 100% positivt. Det er rett og slett lek kombinert med kjempegod omsorg og fokus på å la barna opparbeide seg mestringsfølelse, og lære å bli robuste og selvstendige.

Og det MÅ bare nevnes at bemanningen er ENORM. På en gruppe med 12-16 barn(i 3-4 årsalderen), er det til en hver tid minst 5 voksne. Gruppene for to-åringer er på maks 12 barn med samme bemanning. For meg blir dette nesten litt i overkant og jeg føler nesten ikke at det er igjen noe jobb til alle, men for barna tror jeg dette er veldig positivt. De har til en hver tid en voksenperson som har tid til dem, og det er rett og slett bare noe vi kan drømme om i norske barnehager. Jeg vet ikke hvor pengene kommer fra, men jeg vet at økonomien er svært annerledes enn i de barnehagene jeg kjenner til fra før, til tross for at både de norske og denne er kommunale(offentlig som de kalte det her).


Uka har selvfølgelig ikke bare bestått av jobb, men da jeg begynner kl 12 og er ferdig kl 18 hver dag, skjer de fleste av mine oppdagelsesferder på morgenen før jobb, slik at jeg kan dra "hjem" til middag i sju-tiden. På mandager og fredager er jeg så heldig at Oda har fri, og derfor står for middagen. Ingenting er bedre enn å komme til ferdig middag laget av en kommende mesterkokk!

For at dette innlegget ikke skal bli noe uutholdelig lenger enn det allerede er, tar vi helga i korte trekk;

Fredagen besto av middag(made by Oda), vorsing hos noen av våre nye tysker-venner og tur på byen med en hel gjeng av både nordmenn og tyskere, i puber der alle nasjonaliteter var representert, og aldersspennet gikk fra 18 til 60...

Lørdagen brukte vi litt tid til shopping i byen(stort sett mat og ting vi bruker opp før vi drar, for kofferten er allerede for tung). Kvelden tilbragte vi med hjemmelaget pizza og film med tysker-vennene våre.

I dag er planen å forlate rommet etter jeg har holdt "skype-tale" i min brors konfirmasjon, spise middag hos tyskerne og teste ut treningssenteret og bassenget.



Noen bilder fra oppdagelsesferdene: 
 Postmannens sykkel <3
 De typiske rekkehusene hvor hver leilighet har forskjellige farger
 Universitetet...som hentet rett ut av en HarryPotter film
 Hagen/parken utenfor soverommene våre



PS: Jeg velger å ikke fortelle navnet på barnehagen, og heller ikke legge ut bilder derfra, slik at jeg i større grad kan være ærlig med dere om akkurat hvordan jeg opplever det.


PPS: Her er linken til Odas blogg. Siden vi stort sett gjør alt annet enn jobb sammen, vil dette være en annen synsvinkel på akkurat de samme tingene som jeg forteller dere om. I tillegg er hun ufattelig god til å legge merke til de småtingene jeg overser: odainireland.blogspot.no

- Sandra

mandag 31. august 2015

Endelig i Irland

Etter to timers ventetid på Gardermoen, ca to og en halv time flytur til London(midt imellom to breiskuldra karer), fire timers ventetid på Heathrow og enda en flytur på en drøy time, kom vi til slutt fram til Cork sent i går kveld.

Vi er plassert en ti minutters busstur fra byen i et leilighetskompleks bestående av tre bygninger med leiligheter, og en bygning med "single rooms"(har allerede begynt å slite med å finne det norske ordet). Jeg og Oda har hvert vårt "singel room", og de føles akkurat som et hotellrom på et fint hotell i utlandet. Vi har dobbeltseng for oss selv, eget bad med badekar, kjøleskap, mikrobølgeovn, vannkoker og tv på rommet og en liten seksjon til klær i gangen. Rommene er rett og slett helt perfekte! 

Da vi hadde fri fra jobb i dag, sov vi en stund, før vi prøvde dusjen og gikk på oppdagelsesferd for å finne matbutikken. Vi laget oss frokost på felleskjøkkenet, noe som ikke var det reneste, koseligste jeg har sett, men det kunne se ut til at vaskedama hadde hatt fri i helga, så vi er klare for å gi det en ny sjanse i morgen. 

Buss-situasjonen her er rett og slett helt fantastisk fascinerende. Vi hadde ingen anelse om når bussene gikk, så vi tuslet opp til bussholdeplassen i god tid, og sjekket ut bussrutene. Da vi omsider hadde funnet ut hvilket stopp vi befant oss på, sjekket vi tidene, og stilte oss klare for tiden som sto oppført. Vi ventet over to teoretiske stopp før bussen kom på et tilsynelatende helt tilfeldig tidspunkt. 

Vi går på bussen og begynner å fortelle hvor vi skal, noe busssjåføren bryr seg greit lite om; han strekker ut hånda og venter på penger, og ser nesten litt sjokkert ut når vi spør hva det koster. Jeg gir han en 10'er, og tiden er nok knapp, for han kjører videre mens han veksler med meg. Jeg føler med ett jeg er en del av buss-scenen i Switch, og gjør mitt beste for å holde balansen frem til jeg, med hodet først, entrer setet for handikap, og må reise meg opp igjen og prøve en gang til for å finne et sete jeg faktisk har lov å sitte på. Jeg tror vi kan konkludere med at busssjåførene her er helt vilt effektive, for vi var faktisk i byen til et av tidspunktene som stemte med tabellen! 

Byen er kjempekoselig, men antagelig laget for mennesker med litt mer retningssans enn jeg har. Vi turte ikke annet enn å hoppe av bussen så fort vi så St.Patrick Street, og endte opp med å gå iallfall tre ganger så langt som nødvendig. I går kveld hørte vi noe om en Lidl-butikk rett ved St.Patricks Street, og da vi fant den, klarte vi oss relativt bra...helt til jeg gikk rett forbi skolen vi skulle møtes på, og vi fant ut hvordan det ser ut når en har gått alt for langt. Kort sagt, kommer vi til å bli ordentlig spreke hvis alle dager blir som denne. 

Vi har også møtt en gjeng tyske lærlinger som bor på samme sted som oss. Disse lærlingene var superkoselige, og takket være et par av dem, som tydeligvis er litt mindre bønder i byen enn meg, har vi nå lært hvor og hvordan vi skal gå både på og av bussen når vi skal hjem igjen. Jeg ser foreløbig veldig fram til å bli bedre kjent med disse. 

Jeg kunne ha skrevet en hel bok allerede i dag, men vi må dra herfra halv ni i morgen for å være i byen igjen til intervju og innkjøring i bedriften vår, så jeg bør nok prøve å få meg litt søvn snart...også er jeg såpass nervøs for intervjuet at jeg tror jeg skal rekke å øve litt mer for meg selv og. . 


Oppdatering kommer fortløpende.

- Sandra

torsdag 27. august 2015

En koffert full av forventninger

Nå har jeg for alvor begynt på pakkeprosessen, og det vil vel være en overdrivelse å si at den går som en lek... I fem uker, hvor store deler av tiden skal tilbringes i en barnehage, skal jeg leve på ÉN koffert, og det har igrunn bydd på noen små utfordringer.


Pakkelista er foreløbig tosidig, og selv om jeg bare er litt over halvveis, er hele sofaen min full...og den sofaen er jeg 100% sikker på at rommer mer enn kofferten. Jeg ser for meg at det blir noen spennende dager fremover, med mye øvelse innenfor prioriteringer...og ikke minst stapping!

For hvert plagg jeg legger frem, melder forventningene og tankene seg stadig mer på. Jeg gleder meg som en unge til å komme frem og begynne på det her fantastisk spennende eventyret...men jeg har også begynt å innse hva jeg reiser ifra.

Jeg drar fra både mamma og pusen min, og ikke minst kjæresten min, som jeg til vanlig savner ca en halvtime etter at han har dratt hjem, og som jeg ikke har vært borte fra i mer enn til sammen fire uker på to år...

Jeg drar fra skolen min, men må fortsatt komme meg gjennom det samme pensumet i både norsk, historie og kjemi 2 som resten av klassen, og samtidig skal jeg ha full jobb, og prøve så godt jeg kan å oppleve mest mulig av Irland. Jeg sitter med tanker om at det blir tøft, men har bestemt meg for at det er verdt det så lenge det bare er fem uker.

Samtidig ser jeg frem til å møte vertene våre, og se hvor vi skal bo. Jeg gleder meg til å se byen, havna og barnehagen, og til å bli kjent med mange nye, spennende mennesker. Og jeg er kjempespent på hvordan barnehagen fungerer, og på hvordan det er å jobbe der.

Jeg gleder meg rett og slett vilt til å høre aksenten, rusle i gatene og finne ut hvordan det er å bo i Cork. 


- Sandra(med bittelitt reisefeber)



http://www.adaremanor.com/en/daytrip-cork-city/

torsdag 20. august 2015

Sånn er jeg, og sånn er Cork

Før vi setter igang på ordentlig med reiseblogging, tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om meg, og litt om stedet jeg skal til(det vil si hva Google kan fortelle meg om stedet jeg skal til).

Jeg er ei jente på 19 år fra Lunner på Hadeland som nå har begynt på mitt fjerde, og siste år på TAF-helse ved Raufoss videregående skole. TAF-helse(Tekniske og Allmenne Fag, helse-versjon) er enkelt og greit ei linje der en går 4 år på skole(hvorav halvparten er praksis i en bedrift), med både yrkesfag og realfag, og etter 4 år har jeg både fagbrev og studiekompetanse.
Dette betyr at mitt opphold inkluderer å henge med på hva klassen min gjør på skolen mens jeg er borte, og det er også grunnen til at jeg kun får reise ut i 5 uker, mens vanlige lærlinger får et 14 ukers opphold.

I tillegg til skole består min hverdag av å være lærling i Lunner kommune, på nåværende tidspunkt på en ungdomsskole, og å lede barnekor, være med venner og kjæreste, trene litt, og å synge i bilen mellom Lunner og Raufoss.

Den 30.august skal jeg dra fra alt det jeg nettopp har fortalt deg om, og bruke 5 uker på å sette meg inn i hvordan det er å være lærling i en barnehage i Cork i Irland.




Cork er, i følge Wikipedia, Irlands tredje største by, men ligger på andre plass når det gjelder innbyggertall med 380 000 innbyggere. Det irske navnet "Corcaigh" betyr visst "myrlendt sted", så jeg er forberedt på å pakke gummistøvler(til tross for at jeg tror det kommer av elva Lee som renner igjennom byen).



Legger ved et lite kart som viser hvor byen befinner seg, også tenker jeg at jeg oppdaterer på stedfronten når jeg kommer dit og har litt andre kilder enn Wikipedia.
Oppdateringer om forberedelser, reisen, hvordan jeg har det osv. kommer fortløpende.

- Sandra


Kilder:
https://no.wikipedia.org/wiki/Cork
http://www.talentculture.com/tchat-previews/tchat-live-from-ireland-the-itcork-european-technology-summit/